Roald Amundsens historie og tilknytning til Fredrikstad

 

Da Roald nådde Sydpolspunktet 14. desember 1911, var det gått 40 år siden Henry Morton Stanley og David Livingstone møttes på bredden av Tanganyikasjøen, og det indre av Afrika var kartlagt. Den siste hvite flekken på kartet ble erobret i et kappløp med den britiske Scott-ekspedisjonen og nyheten om bragden var en verdensensasjon.

I tillegg til dette var Amundsen den første som seilte sammenhengende gjennom Nordvestpassasjen. Han var den første til å fly over hele Nordpolshavet med luftskipet Norge og han innledet også den nye tiden med bruk av fly for å ta seg inn i isødet.

På ekspedisjonene søkte han alltid de enkle løsningene. Han lærte villig av andre, av eskimoer han møtte i Nordvestpassasjen, han høstet av andre polarfareres erfaringer eller viten hos hjemlige forskere. Han lyttet og leste, samlet alle tilgjengelige fakta for å oppnå et best mulig resultat.

Amundsen moderniserte også lederskapet av ekspedisjonene. Han var selv en ubestridt leder og mennene rundt, kalte ham gjerne «Chefen». Men samtidig skilte Amundsens ekspedisjoner seg radikalt fra det militære hierarkiet som var vanlig på andres ekspedisjoner. Amundsens menn var nesten som en kameratgjeng å regne, alle bodde på samme vis, spiste den samme maten og alle hadde ansvar for egne arbeidsoppgaver.

Det må også kunne fastslås at han revolusjonerer tenkesettet rundt ekspedisjoner inn i de mest ugjestmilde områder på kloden. Lenge før moderne begreper som «bærekraftig vekst», «gjenvinning» og «sirkulær økonomi» kom på alles lepper, skjønte Amundsen at han vil nå lenger ved å spille sammen med naturen, enn å kjempe mot den. Med Amundsen opphørte tanken om at oppdageren må nedkjempe naturkreftene for å nå sine mål. Oppdageren må lære naturen å kjenne og selv bruke dets krefter.

Gjennom nøye planlegging, moderne lederskap og en ny måte så se naturen på, ble Amundsen tidenes første profesjonelle polarfarer. Og derfor har han også en merittliste som rager over alle andres, selv over dem til hans eget store forbilde: Fridtjof Nansen. Hva drev ham ut i isødet? Gang på gang. Da han ble spurt om dette holdt han fram det norske flagget, som kong Haakon ga ham før avreisen med luftskipet Norge og sa. «Her er det. Dette er det som alltid har drevet meg.»

Slik fikk Amundsen også betydning som et nasjonalt symbol for det ennå unge Norge.

Roald Amundsens tilknytning til Borge og Fredrikstad

Det er innvendt mot Roald Amundsens tilhørighet til vårt område at han var et spedbarn da familien flyttet til Oslo. Det er etter vår mening en altfor enkel måte å se dette på. Faktum er at Roald Amundsens familie var knyttet til det området vi i dag kaller for Nedre Glomma-regionen, alt fra 1658, da svenskene erobret Bohuslän fra Danmark-Norge.

Etter svenskenes overtagelse flyttet hundrevis av norske over Svinesund og fant seg nye hjem i vårt område. En av disse var Roald Amundsens stamfar, Niels Michelsøn, som bosatte seg på Hvaler. Etter ham følger en lang historie om sjømenn, loser, fiskere, redere og seilskutekapteiner, frem til tidenes største polarfarer.

Brev, avisutklipp og annen dokumentasjon bekrefter videre at Roald Amundsen var sterkt knyttet til vår region gjennom hele livet. Foreldrene døde tidlig og Roald feiret jul med slekt på skipperkolonien rundt fødestedet, «Tomta». Han pleide også utstrakt omgang, og gikk på ski sammen med opplysningsmannen, redaktør av Fredrikstad blad, Laurentius P.S. Urdahl. Og ikke minst hentet han mye kunnskap fra det internasjonale skipsfartsmiljøet i «Den lille verdensbyen». Hans egen familie var jo en sentral del av dette miljøet.

Tidenes polarfarer glemte aldri fødestedet

I januar 1915 skriver Roald Amundsen en takk til sitt søskenbarn, Karenanna Amundsen, etter et julebesøk hos venner og slekt: «Kjært var det også at se Hvidsten igjen, hvor jei har tilbragt mine beste barndomsdage, og hvor jei altid blev saa godt og kjærlig behandlet. Mange er minderne derfra, og alle er lyse og varme.»

På dette tidspunktet er polfareren en verdensberømthet. Han har vært den første til å seile gjennom Nordvestpassasjen og den første på Sydpolen. Likevel er det familien på fødestedet Tomta som lokker til julefeiring.

Det mest håndfaste bevis på polarfarerens tilknytning til skipsfarten her, er historien om Just Schrader. Kaptein Schrader fra Akerøya på Hvaler førte en rekke skip for rederiet «Brødrene Amundsen», drevet av Roalds far og tre onkler.

Den unge Roald tjente som matros under den 30 år eldre Schrader på barken «Oscar». Rett etter hjemkomsten avla han sin styrmannseksamen. Polarfarerens beundring for Schrader varte ved. Amundsen hentet inn sin gamle læremester for å føre oppsyn med ombyggingen av både Gjøa og Fram. Flaggskipet i norsk polarfart fikk blant annet, som et av de aller første skip i landet, dieselmotor. Det ble også gjort andre vesentlige ombygginger av det nesten 20 år gamle dampskipet.
Også Gjøa ble mye ombygd og fikk som første skip i Norge en bensinmotor, riktignok på beskjedne 13 hk. Likevel ga det 2-3 knops fart gjennom smale passasjer i den lite seilbare Nordvestpassasjen.

Med den spesialkunnskapen Just Schrader opparbeidet seg rundt polarskuter, bisto han også Otto Sverdrup med byggingen av to polarskip. Utvilsomt etter anbefalinger fra sin etter hvert verdensberømte matros fra «Oskar». Og da Fram ble pensjonert og ventet på sin siste ankerplass inn i museet på Bygdøyneset i Oslo ble polarfartens flaggskip ankret i ferskvann, i Glomma rett utenfor fødestedet.

Vi kan dermed trygt fastslå at Roald Amundsen aldri glemte fødestedet og også klart så verdien av skipsfartsmiljøet her.